• Sylvia Moe

Alene over Romsdalseggen med chronic fatigue, fibromyalgi og migrene, er det mulig??

JAAAA! Det er det! Med planlegging, tilrettelegging, fleksibilitet og en stor porsjon stå-på-vilje så er ALT mulig! Og med en Husky selvfølgelig.

Denne sommeren har vært en liten nedtur, jeg hadde mange planer etter rehabiliteringen om å gradvis få økt funksjonsnivået mitt, og håpet var å bli stabil på et høyere nivå enn i vår, men den gang ei!

Jeg har fått padlet en del turer i sommer, i tråd med mine langsiktige og kortsiktige mål fra Landaasen, og gleden har vært stor, men det har også gitt mere smerter i hender og fingre, og en hypersensitivitet i fingrene så det har vært smertefullt å ta på touch-flata på Mac'en og telefonen. Har måtte benytte lillefinger og ringfinger bare... Så den sykdommen her er rett og slett bare no dritt å ha, om jeg så må få si det rett ut!! Men på en annen side så blir jeg så utrolig glad og takknemlig, og så ubeskrivelig tilstede og nyter hvert øyeblikk av de gode opplevelsene!


Pur lykke er vel det som best beskriver følelsen jeg hadde på dette bildet!

Denne turen over Romsdalseggen har jeg hatt som et mål i sommer, men formen har vært såpass ustabil så jeg begynte å tvile på om det i det hele tatt kom til å bli noe av det i sommer!

Men så slo det til, formen kjentes fin ut, værmeldingen var bare helt utrolig bra,

og alt lå til rette for en flott tur!

Utstyret var allerede klart til avreise, så det var bare å slenge det i bilen, og kjøre på! 🐺🐾💙

Jeg var litt skeptisk til om bena mine kom til å slite pga alle sårene jeg har, men jeg hadde gnagsårplaster i fleng i sekken i alle tilfelle! I perioder med veldig mye fatigue er det vanlig å få en helt ekstrem kløe, (ingen leger kan forklare meg hvorfor🤔), og jeg får det på bena rundt anklene og leggene.

Vi fant en helt fantastisk plass å overnatte, helt stille og fredelig, med bare den deilige lyden av elva som sildret forbi.


Man får ikke noe bedre plass å sove enn det her!!💛😍🌙

🥰Lobo i kjent camping relax modus🥰

Natta kom, og jeg kjente migrenen som hadde ligget å truet de seneste timene kom sterkere og sterkere. Og jeg som hadde pakket alt trodde jeg, hadde GLEMT migrenemedisinen!! Tankene svirret rundt i hodet! Jeg lette gjennom hver krok i sekk og lommer og bil, men uten hell... Resepten var også tom, jeg hadde tatt ut siste uka før. What to do?? Bussen fra Åndalsnes parkering til enden på fjellet skulle gå 9.30 neste morgen, og legekontoret åpnet 09.00, så der var det null sjanse. Og vanligvis om jeg får et anfall og ikke får tatt medisin innen en viss tid så utvikler det seg til et monsteranfall...

Jeg tenkte at ja, ja, det får bli som det blir! Jeg får ikke gjort noe med det allikevel!

Så jeg begynte pusteøvelser, samtidig som jeg tok trykkpunktmassasje i nakken på meg selv. Vanligvis har jeg hver kveld et "takkerituale" til "Mother Nature" og alle "ancient spirits" som er rundt oss, men den her kveden ba jeg om hjelp i tillegg. Jeg ba om at hvis de bare kunne ta bort migrenen min den her ene gangen, så kunne jeg få anfall morgen og kveld hver dag i en uke isteden etterpå, om jeg bare kunne få den her ene dagen uten! 🙏🏻🙏🏻🙏🏻🌲🌲🌲

Midt i den vakreste naturen, den friskeste lufta, mellom høye fjell og ved den nydelige elva, hang jeg i blant mine høye, grønne venner. Jeg lå på høyre side, med puta godt plassert mellom knærne. Like før jeg sovnet kjente jeg noen som sto bak meg, jeg kjente en så god og varm, beskyttende energi! Energien vugget hengekøya mi i en rolig fast rytme. Jeg greide ikke snu meg, jeg følte ingen redsel, bare godhet og trygghet, og en følese av at noen passet på meg. Det var helt ubeskrivelig rart og fint på en gang. Så sovnet jeg.


Alarmen ringte og jeg våknet. Jeg lå musestille å bare kjente etter. Migrenen var borte!! Det var helt utrolig! Vi sto opp, ordnet, spiste og pakket sammen, og takknemlig dro vi derfra, og jeg kjente at vi faktisk skulle få gå eventyr-turen vår!! Hodet var litt tungt enda, men det var ikke tegn på migrene, så jeg følte meg trygg på å kunne gå. Det som er viktig er å gå kjeeeeemperolig i starten, for å holde pulsen nede. Høy puls trigger migrene, så her var det bare å holde hardt i tøylene, for turen startet bratt og det var mange høydemeter som skulle klatres de første kilometerne.

Det var utrolig tungt pga hodet den første biten, men etterhvert som vi kom oss opp i høyden og det begynte å flate ut så lettet hodet helt og jeg følte meg strålende!

Å for en RÅ natur!! Både Lobo og jeg strålte av lykke over å få oppleve denne storslotte naturen! Det er virkelig noe enestående med det å gå alene på tur. Du opplever og sanser alt på en annen måte enn om du går sammen med andre. Når du går alene så får du med deg absolutt ALT! 💚💚💚


Jeg tror ansiktsutrykkene våre sier alt❤️

Vi tok oss god tid, tok oss pauser, kosa oss med mat, filma og flydde drone, møtte noen hyggelige mennesker underveis, og rett og slett nøt dagen! Det var varmt og godt, uten at det var for varmt!

Turen over eggen gikk supert, det var et par steder jeg var glad vi møtte noen folk, for det var veldig bratt for Lobo. Så tusen takk til dere som var så snille og hjalp til å ta imot voffsen på de bratteste stedene! 🙏🏻

Så kom nedstigningen. I starten gikk det kjempebra! Det her går jo som en drøm tenkte jeg, og lurte på hva det var min fineste frisør hadde snakka om da hun sa det var veldig tøff nedstigning. 💁🏼‍♀️😅




Vi kom til Rampestreken, og derfra var det såvidt jeg kom meg ned! 😂🙈😂

Du verden, så vondt jeg hadde i hofta, jeg har jo en fibro hofte som ikke er helt som den skal da vettu, og den slo seg jo fullstendig vrang på slutten! En stund der tenkte jeg faktisk på om jeg i det hele tatt kom til å komme ned 😂😂🤣🤣 Knærne begynte også å si så smått i fra at nå var det snart på tide å legge opp, men det gikk overraskende bra etter forholdene med de altså, takket være støttemagnetene! Uten de, kan jeg ikke gå en km uten å vri meg i smerte!

(Hvis du vil vite mer om magneter som smertelindring kan du lese her: https://www.greenperspective.no/post/healing-magnetic-straps-gotta-love-em )

Vel nede bestemte jeg meg for å stoppe ved der vi hadde tilbragt natta for å takke for hjelpen jeg hadde fått med migrena, og for å ta et avkjølende bad i den kalde, friske elva. Kroppen min var så full av adrenalin nå, jeg var helt høy på den storslåtte naturopplevelsen vi hadde hatt, så å vaske av litt støv og svette i elva ville bli en perfekt avslutning på dagen!

Og det ble det!! Jeg slo meg løs med happy dance og takkerituale, mens Lobo trodde det hadde klikka helt for meg, og lå paralysert å så på! 😂🤪


Vil du se video fra turen vår er det link under her!





Da gjenstår det bare å takke for at du tok deg tid til å lese og se filmen min, og likte du videoen, så blir jeg veldig glad om du vil abonnere på YouTube kanalen min(det er helt gratis!), og gjerne legg igjen en 👍🏻 og en kommentar!


Klem fra Sylvia💚


337 visninger5 kommentarer

Siste innlegg

Se alle