Da var det sannelig lenge siden jeg har fått prioritert å skrive her!! Det har skjedd så mye siden sist, at jeg vet ikke engang hvor jeg skal starte!
Jeg har vært igjennom arbeidsevnevurdering som strakk seg over to måneder, og da gikk all energi med til det. Men det var en veldig fin prosess, og jeg er kjempefornøyd med den behandling jeg fikk av både Sonans, Nav og lege oppi det hele. Selv om det var tøft, og jeg har stritta imot i det lengste i håp om en bedring av helsa, var det også en nødvendighet å få klarhet i restarbeidsevnen. Og den er uten tvil 0. For nå. Men det er jo ikke dermed sagt at jeg aldri skal klare å jobbe igjen, for det skal jeg!! Men akkurat nå, så ble det sånn, og det har jeg nå til slutt klart å innfinne meg med. Det er både en sorg og en lettelse å være ferdig med den biten, og jeg er sikker på at alle som har vært igjennom denne prosessen kan kjenne på de samme blandede følelsene.
Men her i livet er det alltid en balanse. Når en dør lukkes, åpnes det alltid en ny. Etter denne tunge tiden, dukket det opp en fantastisk mulighet, og jeg fikk endelig sjansen til å kjøpe meg frihet!
En perle av en plass, på en høyde, midt i skogen, der fant jeg mitt paradis, og det ble mitt i mars i år! Herregud for en glede!!! Det kan virkelig ikke beskrives med ord den lykkefølelsen av å endelig få komme seg så tett på naturen igjen, den friheten av å være omgitt av vakker natur, og ikke en sjel i sikte på lang vei!
Når man har vokst opp med naturen som nærmeste nabo, tror jeg ikke man noensinne kan trives med å bo i et byggefelt. I hvertfall har det vært slik for meg. Selv om jeg leide en fin leilighet i et fredelig og rolig nabolag, med stor hage, følte jeg meg aldri ordentlig hjemme. Lengselen etter skogens fred og ro, og lengselen etter friheten med å kunne springe rundt og gjøre hva du vil uten at naboen ser alt hva du foretar deg, var enorm!
Så det var en gledens dag, 3.februar at jeg fikk beskjed om at budet mitt var akseptert, og at drømmeplassen nå var min!! Jeg kan fortsatt ikke tro det! ❤️🙏🏻❤️
Men å få kjøpt seg en eiendom når man går på arbeidsavklaringspenger, det er sannelig ikke lett! Selv om man kommer mye billigere ut av det med å betale på et lån til seg selv, enn å betale i dyre dommer i husleie, så var det litt av en prosess å finne en bank som ville ta "risikoen" med å gi meg lån, selv om boutgiftene mine ble halvert ved å eie denne plassen sammenlignet med der jeg leide! Avslag på avslag ble det, og jeg var nær med å gi opp. Selv med både egenkapital og verdens beste mamma som kausjonist, virket det håpløst!
Det tok to måneder (!!!) fra jeg begynte å søke finansiering, til det endelig gikk i orden!! Fra jeg var å så på den plassen første gang, følte jeg meg så hjemme der. Jeg fikk en sånn god ro, og en sånn godfølelse, hvis dere skjønner hva jeg mener. Her skulle jeg bo. Og det rare var også at i tiden rundt jeg begynte å se på plassen, følte jeg også et slags nærvær av min avdøde far. Det er vanskelig å forklare, men jeg er helt sikker på at han var med å hjalp til på en eller annen måte! Han gikk bort da jeg var 6 og et halvt år, og omstendighetene i etterkant av hans bortgang har påvirket meg hele livet, selv om kroppen og sinnet har prøvd sitt beste på å fortrenge det. Det er først de siste to årene jeg har fått hjelp til å bearbeide det som skjedde den gangen, og det ikke ferdig bearbeidet ennå heller. Men jeg er på veg!
3.februar, tidlig på morgenen, i 4 tiden, våknet jeg sånn halvveis, og tenkte at i dag har pappa bursdag. Og det visste jeg jo ikke engang, for jeg var jo så liten når han døde, og jeg husker veldig lite fra før jeg var 15-16 år, noe som visstnok er vanlig når man har opplevd traume. Så sov jeg videre. Litt utpå dagen fikk jeg beskjed fra megleren, at budet mitt var akseptert! Herregud!! Jeg er overbevist om at dette ikke var en tilfeldighet. Det finnes mye mellom himmel og jord tenker jeg❤️
Så tusen takk til MAMMA og PAPPA for hjelpen med å skaffe drømmehjemmet mitt!
Det har vært utrolig mye snø her i april, og bare helt fantastisk vakkert! Men nå gleder jeg meg til vår, og til å utforske skogene rundt omkring her! 🌲💚🌲
Lobo er jo også så lykkelig for å ha flytta hit, og han kjenner den deilige friheten av å kunne løpe fritt i hagen! Heldigvis er han ikke en "typisk" husky, som stikker av ved første anledning. Han holder seg helt i nærheten, så jeg kan ha han fritt under kontrollerte anledninger så lenge vi leker og holder på, oooog så lenge jeg har ost! 😂😂😂 Han eeeelsker ost. Hvitost. Av type Norvegia. Snedig type, og selvfølgelig verdens beste firbeinte venn 🥰🐺🐾
Men nå har jo båndtvangen tredd i kraft for sesongen, så da er det bånd ute uansett. Kan ikke stole på at Norvegian overvinner instinktet om det skulle komme et rådyr trippende over tunet!! 🐺💨💨💨
Jeg elsker, som dere sikkert har skjønt, å filme og redigere og skape filmkunst av natur. Så jeg håper nå når ting har roet seg litt å få gjort litt mer av det. Energien må jo porsjoneres ut, og formen får jeg ta som den kommer!
Håper dere alle har det bra der ute i denne koronatiden. Vi som er kronisk syk lever jo på en måte i "isolasjon" størsteparten av tiden, så for meg har jeg ikke merket så mye til det. Tv har jeg ikke, så overøst av nyheter er jeg heldigvis ikke heller. Men jeg har dypeste medfølelse for alle de som er blitt berørt av dette, enten i form av sykdom eller er blitt berørt økonomisk av dette viruset. Håper virkelig for alles del at ting kommer tilbake til normalen så snart som mulig, og at alle får den hjelpen de trenger! 🙏🏻💛
Jeg er forresten så stolt over å ha pusset opp hele soverommet mitt selv, og veldig stolt over å ha en 14 åring som er så flink til å hjelpe til!! 👷🏼♀️👷🏼♂️👏🏻🔨💪🏻 Vi skal ta litt om litt med oppgradering, men dette rommet måtte fikses før vi kunne flytte inn.
Meeeeeen, så kom det en mindre hyggelig overraskelse....😱
Ta en titt på filmen så får dere se selv hva som skjedde 😢
Da vil jeg bare ønske dere alle en riktig god helg, ta vare på hverandre og husk å nyt alle de små øyeblikkene ❤️🤗
Klem fra Sylvia
Comments